Slik kan vi unngå underskudd på kraft
Viljen til å subsidiere havvind virker utømmelig, men vi kan ikke sette det grønne skiftet på pause i ti år mens vi venter.
Størrelsen på subsidiene til havvind øker hver gang det gjøres et nytt regnestykke. Fortsatt håper regjeringen at kostnadene skal gå ned i takt med teknologiutviklingen. Det gjør vi også. Men det løser likevel ikke det grunnleggende problemet: Norge har planer for utslippskutt og industrivekst som det rett og slett ikke finnes nok strøm til å realisere.
Miljødirektoratet har pekt på mangelen på strøm som den største barrieren mot å realisere utslippskutt. Mange norske industriaktører har over lang tid gitt høylytt uttrykk for at det haster å få tilgang på mer strøm.
I beste fall får vi den første kraften fra havvind inn i det norske kraftsystemet rundt 2030. I verste fall må vi vente til nærmere 2040 før det kommer noe kraft av betydning fra havvind.
Selv bunnfast havvind viser seg å være svært dyrt å bygge ut i Norge, enda dette er en moden teknologi som er bygget ut i stort monn i resten av Europa. Dette skyldes at det er dypere på de aktuelle områdene i Norge enn i resten av Europa, og at det er mye lengre avstand til land.
Samtidig finnes det en alternativ kraftkilde som kan gi oss enormt mye ny kraft på kort tid: energieffektivisering. Teknologien er enkel, kjent, mangfoldig – og ikke minst er den moden og lett å rulle ut.
Dessverre har holdningen til norske myndigheter over mange år vært at deres rolle skal være begrenset til å hjelpe teknologi frem til markedet, og deretter skal markedet alene løse energieffektivisering. Den tankegangen fungerer kanskje hvis man har veldig god tid, men nå har vi dårlig tid.
Å forsere markedsutviklingen ved å øke støtten til kjente og modne energitiltak er det enkleste bidraget til å skaffe den kraften Norge trenger – raskt. Utfordringen med energieffektivisering er at kostnadene kommer i forkant, mens gevinsten hentes ut over lang tid etterpå. Erfaringen viser at det å gi støtte til samfunnsøkonomisk lønnsomme energitiltak kan være effektivt for å få fart på dette markedet.
Prinsipielt kan man godt diskutere om det er riktig å subsidiere lønnsomme energitiltak. Men pragmatisk sett burde det være ganske enkelt: Det finnes ikke insentiver eller regulatoriske rammevilkår som gjør at markedet kommer til å skaffe den kraften vi trenger for å unngå kraftunderskudd.
Hvis vi ønsker å komme så nær klimamålene for 2030 som mulig, og å unngå de negative konsekvensene et kraftunderskudd skaper i form av blant annet høye strømpriser, så må markedsutviklingen for energieffektivisering forseres.
Den samme logikken som anvendes på havvind, må rett og slett anvendes på energieffektivisering. Vi trenger handlekraft fra regjeringen når det gjelder energieffektivisering for å fremskaffe ny kraft til klimakutt og ny industri. Samtidig vil husholdninger og bedrifter kunne få en lavere strømregning.